Ness 456 med Jon Helgheim – Anmeldt av voldsmenn

Noen blir opprørt over bilder som identifiserer voldsmenn. Andre blir opprørt av voldsmenn. På Torgallmenningen i Bergen, midt på 17. mai, ble en russ slått ned av fire unge menn. Volden fortsatte etter at han lå nede. Videoen spredte seg på sosiale medier i usladdet form. Fem dager senere delte Jon Helgheim — FrP-representant og leder av Stortingets justiskomité — et stillbilde fra hendelsen på Facebook. Han hevder å ha skjermet offeret, ikke gjerningsmennene. Halve landet ble rasende. På Helgheim. Det er anmeldelsen som forteller noe. Lederen for justiskomiteen er nå politianmeldt — av advokatene til de fire som utøvde volden. Selve volden har holdt seg påfallende fri fra moralsk forargelse i de samme leirene. Helgheim er ikke ny i denne debatten. Han har frontet FrPs innvandringslinje gjennom flere stortingsperioder, og leder nå komiteen som forvalter alt fra straffelovgivning til politiressurser. Hos Ole Asbjørn Ness viser han til Oslo tingretts U18-rapport fra 2021 — som beskriver et tydelig mønster: grupper av unge med minoritetsbakgrunn som angriper enslige, ofte etnisk norske gutter. Han viser til kriminalstatistikk. Og han stiller ett spørsmål kollegene hans helst ikke vil ta i: hva skjedde egentlig med Norge i 2014? Det året ble fengsel, bøter og samfunnsstraff for ungdom under 18 i praksis erstattet med ungdomsoppfølging — samtaler, kurs, terapi for handlinger som tidligere ga sittetid. Året etter snudde en kurve som hadde pekt nedover i over et tiår. Ungdomskriminaliteten begynte å stige, og har fortsatt å stige. Etter 2021 doblet volden seg fra ett år til det neste. 18-åringene, som av en byråkratisk tilfeldighet havnet utenfor reformen, fortsatte derimot å begå stadig mindre kriminalitet. En slags utilsiktet kontrollgruppe. Det er to mulige reaksjoner på et slikt tallmateriale. Den ene er å revurdere. Den andre er å forklare bort. Helgheim beskriver hvilken av dem som dominerer norsk politikk — og hvorfor han frykter at Sverige, et land han selv kalte et skrekkeksempel, nå er i ferd med å passere oss på rett side av problemet. Underveis kommer samtalens mest uventede vending. På spørsmål om hvorfor han, med sin profil, tar tydelig avstand fra Sian, svarer han med en historisk referanse som plasserer ham et helt annet sted enn motstanderne hans hadde forutsett. Det handler om 9. april 1940. Og om hvor grensen går, også for ham. Det Ness sitter igjen med til slutt, er ingen politisk konklusjon, men en pessimistisk diagnose: hvis et stillbilde er nok til å begrave debatten, hva skal da til for å føre den? Hør hele samtalen. Og avgjør selv hvem som gikk over streken.See omnystudio.com/listener for privacy information.